birken

NORGES STORHETSTID SOM KRISTENT LAND PÅ 1200-TALLET

Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.

Birkebeinerne var kristne, men stod i et motsetningsforhold til makthaverne innenfor kirken, som på denne tiden vokste fram som en maktfaktor i hele Europa.

Birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson lå i strid med både den norske erkebiskopen Øystein Erlendsson og pave Innocens III – og birkebeinernes fremste motstandere, baglerne, var ledet og støttet av de norske biskopene. Striden bygde på uenighet om kongen eller erkebiskopen skulle bestemme over kirkens gods, embeder og skatteinntekter. Sverre og birkebeinerne ville ha en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en selvstendig kirke der erkebiskopen kun stod i underordningsforhold til paven. Sverre anerkjente riktignok at erkebiskopen utnevnte biskopene, men det skulle skje sammen med folket, og Kongen skulle ha et avgjørende ord sammen med erkebiskopen. Andre viktige stridstema vokste fram da erkebiskop Øystein døde og hans ønskede etterfølger Eirik Ivarsson angrep Sverre og birkebeinerne med et klassisk gregoriansk kirkeprogram som hevdet Kirkens makt over Kongens.

Birkebeinernes kamp mot baglerne er en både interessant og gripende del av Norgeshistorien. Særlig har fortellingen om det lille barnet Håkon Håkonssons redning til Nidaros fått ettermæle, ikke minst i Birkebeinerrennet som arrangeres hvert år mellom Reina og Lillehammer. I Wikipedia leser vi:

Julaften kom de til Hamar, hvor de møtte to av birkebeinernes sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. Biskop Ivar av Hamar fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til Lillehammer. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom Østerdalen med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet.

Forfatter av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson, forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.[76] Sturla sammenligner ferden med Olav Tryggvasons flukt som barn fra Gunnhild Kongemor og mennene hennes.