ROMANIFOLKETS ORDBOK-TAVRINGENS RAKRIPA
Ludvig Karlsen

Numbers and calculations
-
Tall og regning

This dictionary is one of the most comprehensive ever given in the nordic countries. It covers Ludvig Karlsen's own notes but also those from Eilert Sundt and Ragnar Iversen's dictionaries. Since this language only has existed as a spoken language for centuries the dictionary does not cover the grammatical rules of the language.


The Dictionary -Romany-Norwegian-English is now published on internet - free for all to read (copyright). This dictionary is the original by Ludvig Karlsen that has been reworked by travellers and people from universities.
Ordboken -Romani-Norsk-engelsk er nå lansert på internett - alle kan lese den (husk kopirettigheter). Ordboken er basert på den originale av Ludvig Karlsen etter at den har vært gjennomgått av flere reisende.




Read Knut Sørsdal's book about Ludvig Karlsen on internet - a fascinating story about one of Norway's most loved christian leader
Short sentences Setninger på Romani og norsk
Knut Sørsdal:Romanifolkets historie
From the travellers history in Norway
Ludvig Karlsen:Forord til ordlisten
Om Ludvig Karlsen
About Ludvig Karlsen
Ole Bjørn Saltnes:Det reiser seg et folk




Ninna rakrar vorsnus Romani. Miro pasjar vorsnus honkar jikk marnus. Ninna rakrar drabriske gana, vorsnus avar kei to timmlan bars 1500. Butt gana pasjar vorsnus honkar, manus teli fon Østen. Butt pasjar Midtøsten. Duri drom kammar vorsnus manus jadd. Butt baroli bars kammar jadd, ninna honkar vorsnus kei. Ninna honkar butt andri vorsnus manus, stedd oppri. Ninna honkar savot andri sass timlan. Tikno manus sikto vorsnus, avar auri sikkar siro. Vorsnus kammar kji ninna honka leiano vagos. Ninna dokkar vorsnus avri vorsnus Romani rakripa. Butt honkar avri vorsnus kjavoar, ternoe savo kji, rigrar rakra Romani. Savot vorsnus kerar Ninna, Randrar teli vorsnus rakripa, hilprar sass vorsnus manus to sjunna. Sass gana andri helko timmlan, kammar dokka avri, siros rakripa. Ninna kerar vorsnus solus. Nå snakker vi Romani. Jeg tror vi er et folk. Nå sier beleste folk at vi kom hit til landet år 1500. Mange mennesker tror vi er et folk som kommer fra Østen. Flere tror Midtøsten. Lang vei har vårt folk gått. Mange hundre år har gått. Nå er vi her. Nå har mange innen vårt folk stått opp. .Nå er det slik i alle land. Små folkeslag lik oss kommer ut og viser seg. Vi har ikke noe å være flaue over. Nå gir vi ut vårt Romanispråk. Mange av våre barn og unge, klarer ikke å snakke Romani. Slik vi gjør nå, skriver ned vårt språk, hjelper vi alle i vårt folk til å forstå sitt språk. Alle folk i hele verden har gitt ut sitt språk. Nå gjør også vi det. Now we speak Romani. I believe we are a people. Scholards say that we came to this country about the year 1500. Many people believe we are a people group that came from the East. Many believe from the Middle East. A long way our people have travelled. Hundreds of years has passed. Now we are here. Now many of our people have stood up. Now there are so in many countries. Small people groups like us come out and show themselves. We have nothing to be ashamed of. Now we give out our Romani-language. Many of our children and our young people can not speak Romani. When we do this, writing down our language, we help people to understand their language. People all over the world have published their language. Now we do it too!

Tall og regning - numbers and calculations
 ONE 001 JIKK EN
 TWO 002 DY TO
 THREE 003 TRIN TRE
 FOUR 004 STAR FIRE
 FIVE 005 PARNS FEM
 SIX 006 SINKUS SEKS
 SEVEN 007 EFTA SYV
 EIGHT 008 ÅKTO ÅTTE
 NINE 009 ENJA Nl
 TEN 010 DYPARNS(DESCH,TIN) Tl
 ELEVEN 011 DESCH JIKK 11, ELLEVE
 TWELVE 012 DESCH DY 12, TOLV
 THIRTEEN 013 DESCH TRIN 13, TRETTEN
 FOURTEEN 014 DESCH STAR 14, FJORTEN
 FIFTEEN 015 DESCH PARNS 15, FEMTEN
 SIXTEEN 016 DESCH SINKUS 16, SEKSTEN
 SEVENTEEN 017 DESCH EFTA 17, SYTTEN
 EIGHTEEN 018 DESCH ÅKTA 18, ATTEN
 NINETEEN 019 DESCH ENJA 19, NITTEN
 TWENTY 020 DY DESCH 20, TJUE
 THIRTY 030 TRIN DESCH 30, TRETTI
 FOURTY 040 STAR DESCH 40, FØRTI
 FIFTY 050 PARNS DESCH 50, FEMTI
 FIFTY 050 PARSLILL FEMTI
 SIXTY 060 SINKUS DESCH 60, SEKSTI
 SEVENTY 070 EFTA DESCH 70, SYTTI
 EIGHTY 080 ÅKTA DESCH 80, ÅTTI
 NINETY 090 ENJA DESCH 90, NITTI
 ONE HUNDRED 100 BAROLILL ETTHUNDRE
 ONE THOUSAND 1000 BASKRO LILL 1000, TUSEN
 ONE HUNDRED THOUSAND 100000 BARO BASKRO LILL 100000,HUNDRETUSEN
 TWO HUNDRED 200 DY BAROLILL TOHUNDRE
 TWO THOUSAND 2000 DY BASKRO LILL 2000, TO TUSEN
 TWO HUNDRED THOUSAND 200000 DY BARO BASKRO LILL 200000, TO HUNDRE TUSEN
 THREE HUNDRED 300  TRIN BAROLILL 300, TRE HUNDRE
 FOUR HUNDRED 400  STAR BAROLILL 400, FIRE HUNDRE 

REGNING - CALCULATION

8-5= 3, Åktan le fann parns honkar trin. Åtte ta ifra fem er tre. Eight take away five is three

100-40=60, Barolill le fann star desch honkar sinkus desch. Hundre ta i fra førti er seksti. Hundred take away forty is sixty

2 X 2 = 4 Dy volta dy = star . To ganger to er fire.  Two multiplied with two is four.

5 X 2 =10 Parns volta dy = dyparns *) . Fem ganger to er ti. Five multiplied two is ten.

Mynter - Coins

Dingse = krone,crown  jach=øre,"penny"

jikk jach=et øre,parns

jach=fem øre , "fiver"


LENGDEMÅL
- LENGTH

JIK (JIKK) ALE - CA. 0,5 M

JIK PIRO  - CA. 0,33 M

JIK MILLJAN - 10000 METER,1 MIL

JIK MIJAN  - 100 CM., 1 METER


VEKT HULMÅL
- WEIGHT

STAUR:  KILO
JIK STAUR: 1 KILO
JIK AUR PARS: 1,5 KILO
JIK KORI CA. 8,7 L.,»SPANN» 
JIK KIPPAN CA 12 L., «BØTTE»
 JIK BAT CA. 36 L., «FAT»
JIK KOROS - CA. 360 L.,»TØNNE»
SINKUS STAUR  - 6 KILO
DESCH STAUR 10 KILO
BAROLIL STAUR 100 KILO
BARO BAROLIL STAUR  1000 KILO

*)Dyparns, som er det samme som to ganger fem, ble ofte brukt for ti. Men dette gjorde tellemåten vanskelig. På grunn av dette var det mange som ikke lærte å regne. Desch=10 er grunnleggende for vårt titallsystem, og var i bruk i gamle dager. Idag er desch i bruk igjen.

*)Dyparns, that is the same as (two times five), was often used as TEN. But this use made counting difficult. Because of this not so many learned to calculate. Desch=10 is basic in our number system, and was used in older times. Today desch is in use again.



FORORD TIL LUDVIG KARLSENS ORDLISTE

Kilder til denne ordliste har vært skriftlige opptegnelser og kommentarer fra de reisende i Norge. Vi har også hatt kontakt med Universitetet i Oslo, og har kunnet sammenligne våre egne kilder med de bøker som Universitetet har gitt ut. Disse er Eilerts Sundts liste over fantespråket i Norge og Ragnar Iversens ordliste over Romani-språket i Norge. En stor del av ordene i Iversens liste finner man igjen i vår liste. Siden Iversen overførte 585 ord fra Sundts til sin egen, finner man også mange av disse igjen hos oss. Iversen samlet ca. 1250 ord. I tillegg har vi noen få ord fra Sundt som Iversen ikke tok med og noen ord som er kommet til siden. Selv om vår liste har med flere ord enn de andre listene, har vi ikke tatt ord direkte fra deres lister. Vi har bare sammenlignet våre ord med deres. Iversens liste ligger bedre opp til Romanispråket slik det snakkes i Norge enn Sundts liste. I noen tilfelle har vi rettet oss etter Iversen når vi har vært usikker på hvordan et ord skal skrives. I de tilfeller det har vært tvil om stavemåten, og vi har kunnet velge, har vi fulgt Iversen ganske nøyaktig, f. eks i bruk av dobbelt konsonant, bruk av «A» istedetfor «O», og ved lyden «tj» som hos Iversen skrives «kj». Dette gjør vi for å følge noen av de enkleste rettskrivningsregler i norsk grammatikk. Siden det ikke finnes noen vedtatte regler for hvordan Romani skal skrives i Norge, har vi valgt å gjøre dette med forsiktighet. Vi har derfor ikke vært helt konsekvente i grammatikken. Vårt språk har inntil nylig kun eksistert som et muntlig språk og har vært uten rettskrivningsregler. De ordene vi har fått fra venner og fra muntlige kilder har vært skrevet på ulike måter, ofte med de gamle former vi finner hos Sundt og som er foreldede idag. Men fordi variasjon i uttale og tonefall betyr mye for hvordan vårt språk skal forståes, har vi gjort så lite med grammatikken som mulig. Vi har arbeidet med ordene etter beste evne, og håper de som brukcr vår liste kan vise overbærenhet dersom de finner feil i den, eller dersom de mener det mangler viktige ord. Vi vil gjerne ha hjelp og rettledning slik at vår ordliste kan bli best mulig. Vi er også takknemlige for det arbeid Sundt og Iversen har lagt ned i tidligere år. Deres ordlister er gjengitt i sin helhet i Romanifolkets ordbok - utgitt på ES-Grafiske 1993.

Vi har delt ordene inn i typer. Forkortelsene for typer ord betyr som følger: V=Verb Num =Numerisk S=Substantiv Pro =Pronomen Adj=Adjektiv Eg =Egennavn Adv=Adverb Ko =Konjunksjon Pre=Preposisjon

TNINGER PÅ

ROMANI NORSK ENGELSK
Kamma pre diro skjinrar jakkar Ha på deg solbriller Wear sunglasses
Ninna aver miro to diro Nå kommer jeg til deg. Now I'm coming to you.
Sjukar andri hisp Pen innestue Nice livingroom
Miros lodd kammar trin Rontan. Mitt hus her tre rom. My house has three rooms.
Dy domrar rontan. Jik andri hisp. To soverom en stue. two bedrooms and one livingroom
Le kjuron fann dåva. Ta kniven fra denne Take the knife from this
Jik tåvar rontan andri fular, jik penneri. Bad, klosett og kjøkken. Bathroom, toilet and kitchen
Rakka diro juklon dandrar Pass deg hunden biter Watch out the dog bites
Le loviane to pala Få pengene tilbake Give me back the money
Kadd oppri sass Spiste opp alt sammen Eat everything
Kjera dåva solus Gjøre dette selv Do this yourself
Kji bassja pre gana Ikke skjenn på folket Don't shout to the people
Kjinna siro nevo tradrar Kjøpt seg ny bil bought a new car
Dåva kammar led siro jik vaveret lodd Han her fått seg et annet hus He's got another house
Miro tradrar to baro fåron andri divus Jeg kiører til storbven i dag I'm driving to the city today
Ava kei to vorsnus andri teisa Kom hit til oss i morgen Come to our place tomorrow
Kjera kji savot dåva vavre kerar. Gjør ikke slik den andre gjør Don't do like the other does
Dokka kjavoane sjukkart sergan Gi barna pent telt Give the children a nice tent
Hilpra kjavon to lerka siro Drabbra Hjelp barna å lære seg å lese Help the children to learn reading
Miro ler morsta kei Jeg får kaffe her I get coffee here
Miro kammar smintar oppri morstan Jeg her fløte i kaffen I've got cream into my coffee
Savo raklar vorsnus Romani raklipa Slik snakker vi Romanispråk. This is how we speak Romani language
Tok andri sjeron. Gal i hodet Crazy in the head.
Blavra oppri vantan Henge opp på veggen. Put up on the wall.
Kammar butt mijak Har mye smerter Have much pain
Bokkar imul siro Sulter ihjel seg Hungering to death
Grekkot pre dåva Det er synd på henne It is pity on her
Ninna honker baro triss pre dankrus fåron Nå er det stort møte på Hamar Now there is a great meeting on The City of Hamar
Kji gåla savot pre trissen, gana blidrar trasj Ikke skrik slik på møtet, folk blir redde. Do not cry in the meeting
Miro kammar sjukar gaje. Jeg her vakker kone. I have a pretty wife
Blava oppri agata Henge opp flagg Hoist flag
Kammar diro tøy to miro Har du en sigarett til meg Do you have a sigarette for me
Ler miro tikno nakkipa avri diro Får jeg litt snus av deg can I have som snuff from you
Sjukar andri momarli Pen innelampe Nice indoor lamp
Dåva kerar butt bengalot Han gjør mye galt He does many mistakes
Rakka flatten diros, skjinrarn jagrar diro oppri Pass ansiktet ditt, solen brenner deg opp. Watch your face, the sun burns you up.
Sjukra prallar, Blavra vantan. Fine ting, heng det på veggen. Nice things, hang it on the wall
Ava kei to miro vorsnus kammar gildo. Kom hit til meg vi har fest. Come to me, we have a party
Rakka kjavon, kei honker baro pani. Pass ungen, her er stort vann. Watch out for the child, here's a large sea
Dokka kjavon tudd, le pre pava. Gi ungen melk, ta det på flaska. Give the baby milk, put it on the bottle
Diro tradrar to avri-temmen. Du reiser til utlandet. You're going to foreign countries
Ler miro jik tikno bittan. Får jeg et lite stykke. Can I have a little piece.
Kaknia sutar jaro Høna legger egg The hen is laying egg
Puttsja butt kambana honkar Spør hvor mye klokka er Ask what time it is
Kji bissa pre gana Ikke skjenn på folket Don't shout to the people
Pinjar diro dåva gavon Kjenner du denne mann Do you know this man?

 

DET REISER SEG ET FOLK!

Av: Ole Bjørn Saltnes

«Rettferd løfter et folk, men synd er en skam for folkene.» (Ordspr. 14,34)

Noe av det mest interessante som skjer av kristen vekkelse i vår tid, er den verdensvide bevegelsen blant «reisende» folkeslag. Tilsynelatende uavhengig av hverandre har spanske «gitanos», engelske «gipsies» og norske «tatere» begynt å søke Gud på en mate som er overraskende. Vekkelsen blant sigøynere og andre reisende er trolig den største evangeliske bevegelse i Europa i dette århundre, med et stort antall omvendte.

Vekkelsen blant de norske omstreiferne har nok vært den sterkeste vekstfaktor innen den ellers så etablerte og stagnerte pinsebevegelsen på 80tallet. Det stadig voksende arbeidet blant rusmisbrukere og utslåtte, Evangeliesentrene, fikk sitt utgangspunkt i miljøet av nyfrelste omstreifere med Ludvig Karlsen i spissen. De mange nyfrelste av reisende folk skulle gi en sårt etterlengtet nyrekruttering av reiseevangelister i pinsebevegelsen. Disse evangelistene har noe felles: en sterk nød for mennesker som har havnet på livets skyggeside, en egen evne til å preke evangeliet slik at folk flest kan forstå det, og rike gaver innen sang og musikk. Sist, men ikke minst, har vekkelsen ført til at en tidligere kriminelt belastet, diskriminert og desillusjonert minoritetsgruppe har fått tilbake sin verdighet og kulturelle stolthet!

Det har vel alltid hvilt et mystikkens skjær over de reisende folkegruppene. Deres fremmedartede kultur, hemmelige språk og mørke hudfarge har gitt grobunn for mange merkelige spekulasjoner og fordommer hos folk flest. Det har blitt skrevet mye merkelig om dem i blader og bøker. Som ung gutt slukte jeg slike beskrivelser og drømte om vakre sigøynerkvinner som danset rundt bålet mens mennene spilte gitar og sloss med blinkende kniver og gnistrende øyne! Jeg fikk heldigvis en mer realistisk oppfatning etter at jeg møtte nyomvendte omstreifere i Maran Ata vekkelsen på 60tallet. Ikke så få av de reisende ble frelst på denne tiden.

Det skulle gå mange år før jeg igjen fikk stifte bekjentskap med reisende folk. Som nyutdannet lærer fikk jeg tilbud om å gi norskundervisning til sigøynerfamilier i deres campingvogner og brakker i Gaustadbekkdalen i Oslo. Jeg glemmer nok aldri mitt første møte med disse elevene. Full av fordommer og skepsis banket jeg påa den første brakka. Jeg ble sluppet inn, og der satt sigøynerhøvdingen Frans Josef. Han mønstret meg kritisk med blikket og spurte kort: «Er du kristen?» Jeg var glad jeg kunne svare bekreftende på spørsmålet, og den første undervisningstimen ble et vekkelsesmøte med sang, vitnesbyrd og forbønn. Det ble etablert et varig vennskapsforhold. 14 år fikk jeg være innlemmet i fellesskapet blant de norske sigøynerene, og lærte å sette pris på deres vennlighet, Gudhengivenhet og gode mat!

For bedre å kunne lære sigøynerne norsk ble det nødvendig å gå veien om deres morsmål romanes. Jeg fattet også interesse for deres kultur og historie. Det var imponerende å se hvilke rike tradisjoner denne diskriminerte og forhatte folkegruppen hadde i form av sang og musikk, dans, eventyr og sagn, matkunst og håndverk. Følgende fortelling, som nærmest er å betrakte som en slags skapelsesberetning, har jeg hørt Frans Josef fortelle:

«En dag bestemte Gud at han ville skape et menneske. Han tok litt leire, laget en figur, satte den inn i en varm ovn. Så gikk han en tur og glemte arbeidet sitt. Da han kom tilbake, var figuren brent og helt svart. Han ble negrenes stamfar. Gud prøvde igjen, men denne gangen var han så redd for at mannen skulle bli brent at han åpnet ovnen for tidlig: mannen var ennå helt lys. Han ble de hvites stamfar. Gud gjorde et tredje forsøk, og denne gang lyktes det. Mannen ble passe brent, han fikk en fin, nøttebrun farge. Han ble sigøynernes stamfar.»

Språket var en sak for seg. Det var hemmelig, ingen gajo skulle ha kjennskap til det. Derfor fantes det heller ikke noe felles alfabet eller skriftspråk. Det var fantastisk å konstatere at deres rike språk var bevart kun gjennom muntlig overlevering. Både setningsbygning, grammatikk og ordforråd kunne lett tilbakeføres til det gammelindiske klassiske språket sanskrit! De mange lånord fra bl. a. persisk og gresk forteller om et folk på vandring fra India til Europa.

Gjennom studiet av sigøynernes morsmål fikk jeg også stifte bekjentskap med romani de norske reisendes språk. Selve navnet betyr egentlig «på sigøynernes måte»( av rom: sigøyner), og antyder slektskapet til sigøynerne som folkegruppe. Det var interessant å se likheten mellom disse to språkene til tross for at det nok ikke har vært særlig kontakt mellom dem i nyere tid. De norske omstreiferne, eller «taterne»som omverdenen har kalt dem (forvekslet med tartarer en tyrkisk talende folkegruppe) kan spores tilbake til 1500tallet. På den tiden ble de første lover laget som skulle begrense deres virksomhet langs landeveien. Den nåværende sigøynergruppen har sine røtter blant de europeiske «kalderash» og «lovari»stammene, og har vært kjent i Norge siden århundreskiftet.

Mens sigøynerne har isolert seg fra de øvrige reisende grupper, har de norske reisende gjennom giftermål blandet seg med andre. Dette har ført til en utvanning av romanispråket, som i dag er nesten utdødd i Norge. Det er derfor prisverdig at Ludvig Karlsen gjennom denne boken vil gjøre språket kjent for nye slektsledd.

Ved å studere presten Eilert Sundts ordliste over de reisendes språk fra 1853, kan vi finne mange ord med indisk opprinnelse. Det er ganske forunderlig at indiske og pakistanske innvandrere i Norge i dag har mulighet til å kommunisere med sigøynere og norske reisende. Nedenstående eksempler viser dette:


De typiske sigøynere er lett a få øye på over hele Europa. De taler samme språk, kler seg ganske likt, har klare indiske trekk og mørk hudfarge. De lever alle isolert i forhold både til andre reisende grupper og til storsamfunnet. Men det er ganske påfallende at ved siden av dem finner vi i de fleste europeiske land andre reisende grupper med lignende språk, klesdrakter, skikker og levevei. Disse er i større grad enn sigøynerne blitt assimilert i storsamfunnet. Selv om deres morsmål er blitt oppblandet med de nasjonale språk, finnes en rest av ord, grunnbegreper som bl.a. tallord og navn pa legemsdeler, som er felles med sigøynernes språk og som tyder på en felles opprinnelse. Blant norske reisende kan vi finne skikker, sang og musikk, kunst og håndverk med klar forbindelse til sigøynerkulturen. Det samme kan vi observere blant engelske «gipsies», franske «manusch» og «sintis», spanske «gitanos»og finske «zigenare».Når de gifte kvinnene blant de norske reisende bar sine «diklo» (hodeplagg), velger jeg å tro at det var en del av en eldgammel tradisjon som er blitt overlevert fra slekt til slekt helt tilbake til den gang sigøynerne oppholdt seg i India.

På tross av den sammensmeltingen som har funnet sted med andre folkeslag gjennom århundreder, er fortsatt det sigøynske element synlig blant de norske reisende. Derfor er det bare naturlig at de regnes med i det store internasjonale fellesskap av sigøynere og reisende.

Sigøynervekkelsen i vår tid har ført disse ulike gruppene sammen på sterkere måte enn tidligere da det ofte var fiendskap og rivalisering som preget forholdet.Stevnet på Hedmarktoppen sommeren 1993 er et vitnesbyrd om dette. Hvem skulle forresten trodd at omstreifergutten Frantz fra Elverum skulle få en ledende posisjon i sigøynervekkelsen i Europa?

De reisende i Norge har vært utsatt for en kamp med to fronter. På den ene siden en kamp mot trykket fra storsamfunnet om å slutte å reise langs landeveien og oppgi sin egenart, på den andre siden en kamp innenfra for å forsvare egen identitet og stolthet. Resultatet har for mange blitt alkoholisme, kriminalitet og oppløste familier. Andre har blitt «pyntelige» nordmenn som har prøvd å skjule sin egentlige identitet. I begge tilfeller er store verdier i ferd med å gå tapt: tradisjoner, språk, kunst og ikke minst stoltheten over å være en del av et stort fellesskap med røtter langt tilbake i tiden.

Vekkelsen blant norske reisende og sigøynervekkelsen i Europa sy nes å virke fram en voksende følelse av å være et eget folk. Interessen for historie, tradisjoner og språk tiltar.

Storsamfunnet forstår at dette er et folk å regne med. Deres ferdigheter som selgere (talere), sangere og musikere kommer til sin rett på en annen måte enn tidligere. Jeg tror at Gud har utvalgt dette folket i denne tid som et redskap til å bringe vekkelse til hele Europa.

«Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe « 1. Kor 1 2728

Slike vogner med hest kunne man se langs veiene i hele Europa for noen år siden. På denne måten holdt de reisende kontakt med hverandre.

GLIMT FRA DE REISENDES HISTORIE I NORGE

Knut Sørsdal

Omstreiferne eller «taterne» tilhører en folkegruppe i landet vårt som i de senere årene har vært fremme i media. Forskerne mener at mellom 3000 og 5000 nordmenn i dag kan regnes til denne gruppen - det kalles også Romanifolket. Dette folket har sine aner langt tilbake. Noen mener de kom fra India, andre mener de kom fra Midt-Østen. Deres kultur oppstod trolig ved at uår og nød tvang dem ut på landeveien. De lærte å overleve ved omreisende handel og håndverk. De hadde også rike gaver i sang og musikk. Flere kjente kunstnere har vært tatere eller i slekt med dem. Deres ledere ble ofte kalt høvdinger.

Et reisende følge var lett å få øye på. Kvinnene hadde som regel svart hår. Klærne var utpregede og fargerike, og de gikk med lange skjørt. De satt ofte oppe på kjerra sammen med barna. Mennene gikk ved siden av og leide hesten. De hadde vester og vidbremmede hatter. En liten slirekniv hadde de på siden og et klokkekjede på vesten. Slike følger var et vanlig syn pa Østlandet før den siste krigen. Særlig pa Hedmarken kunne man se store taterfølger.

Etter krigen kom det en ny lov som fikk avgjørende betydning for de reisendes levemåte. Mye kan sies om de lover som ble laget i denne tiden. Gjennom historien var det blitt gjort mange forsøk på å utrydde de reisende. Lover og regler som på en brutal måte forsøkte å bryte inn i taternes tradisjoner, var blitt fremmet av det offentlige. Som et eksempel kan nevnes bruken av vektere på landsbygda. Det fantes vel ikke den bygd eller by som ikke hadde en vekter i porten. Når det kom et følge med reisende, skysset vekteren dem videre til neste bygd. Vekteren arbeidet sammen med lensmannen i bygda. Han passet på at uønskede individer holdt seg unna, og på denne måten ble de reisende jaget fra bygd til bygd. Noen steder ble de reisende tatt godt imot. Men i Norge har det ofte vært konflikter mellom de fastboende og omstreiferne. I 1921 ble det fremmet forslag i Sør Odal herredstyre om at taterne skulle skytes. De nye lovene ble mer humane. I stedet for å øve vold, forsøkte man å integrere de reisende i samfunnet. Deres skikker og tradisjoner, deres kultur og egenart, skulle undertrykkes. Og virkningene av loven lot ikke vente på seg. De reisende ble mer og mer forsiktige med å vise hvem de var. I første omgang kom det altså en lov som forbød de reisende å bruke hest. Deretter kom det en lov som forbød dem å bruke kjerre. Myndighetene hadde dermed bestemt at det ikke lenger var tillatt for de reisende å bruke de transportmidlene de var vant til når de reiste rundt. Og dermed ble det slutt på mange av taterfølgene rundt omkring i landet. Nå måtte de innrette seg etter livet som fastboende. Men disse lover hadde tross alt mindre betydning enn den som gjaldt barna. Dersom de reisende ikke innrettet seg etter samfunnet og ble fastboende, kunne barnevernet ta barna fra dem. Og tok de først barna, kom de i det offentliges varetekt. Skrekkhistorier ble fortalt om hva det offentlige gjorde med dem, og mye ble fortalt under tårer. Tvangssterilisering var ikke ukjent, selv om det var mest utbredt før siste krig. Alt ble gjort for å hindre at de skulle vokse videre som et folk og som en kultur.

Men selv om livet ble annerledes for de voksne, var det ikke så vanskelig for de barna som fikk bo hos foreldrene. De fikk bo i egne hus og selv om det ble forbudt å reise med hest og kjerre, kunne de være med på reiser med bil og telt. Nå var det jo deres kultur som skulle utryddes. Ikke menneskene.

Følgen av disse lovene ble at de reisende forlot livet langs landeveien. De begynte å kle seg som andre mennesker. Noen giftet seg med fastboende og prøvde på alle måter å fornekte sin kulturelle og genetiske arv.

De reisende har alltid vært religiøse, og det skulle bli et paradoks at det var en religiøs organisasjon som ble deres største problem. «Norsk misjon blant hjemløse» ble opprettet i den hensikt å utøve den kon troll av de reisende som loven gav myndighet til. Det var denne organisasjonen som tok barna fra foreldrene, og barna kunne vær like redd for presten som for politiet da de vokste opp. Reiselysten satt dypt hos de reisende. Da de ikke kunne reise med hest og kjerre, gikk de over til sykkel og bil. Og de måtte reise, for kundene bodde på forskjellige steder i landet, og disse var deres inntektskilde. De reiste rundt for å reparere forskjellige ting på husene til folk som blikkenslagere eller andre håndverkere. Men reisingen på denne måten var ikke alltid så bra for familien. Mens mennene var ute, satt konene hjemme og var ensom. Slik var det for mange hustruer av de reisende etter krigen, da de ikke lenger kunne reise i flokk. Mennene reiste alene, og konene var hjemme. Loven skilte den ene fra den andre. Idag har de reisende det bedre og er blitt bofaste i flere av landets byer.


FROM THE TRAVELLERS HISTORY IN NORWAY

In Norway, the travellers belong to a group of people which - especially during the latest years - have attracted the attention of various, Norwegian mass-media. According to the scientists, the total number of Norwegian gipsies ranges somewhere between 3000 - 5000 persons. The origin of this folk group - also known as the Romani people - can be traced back to ancient times. Some believe in their Indian origin, while others are firmly convinced that the gipsies emmigrated from the Middle East. However that may be, it is commonly believed that the gipsy culture emerged as a result of crop failures and extreme poverty. These elements forced them into exile - into their present life-excistence along the roads. As the gipsies were skilful tradesmen and craftsmen, not to mention their talents for playing music and singing, the travellers learned very soon how to survive. Everyone should be rather familiar with the fact that several famous artists have been of Romani stock - or, at least that they have been related to this folk group some way or the other. The term «chieftains» was frequently applied on their leaders.

Moreover, a gipsy gang was easy observable. Their women - who used to sit on top of the carriages together with the children - had long, black hair and wore long skirts. In general, they wore exquisite and very colourful clothes. By the side of the carriage, then, walked the man, leading the horse by hand. A male gipsy could be identified by his special waistcoat and wide-stretched hat brim, or by his little sheath knife and watch chain being fastened unto his coat. The sight of a gipsy gang represented a rather common feature with the Eastern Norwegian everyday life - especially in the years before the Second World War. As to the eastern province of Hedemark, the sight of a gipsy gang was of everyday occurence.

Soon followed a new law, the content of which was of crucial importance for the travellers. Many things could be said about the laws which were made at that time. Throughout history, a series of laws had been launched with the purpose of extinguishing the concept of «Norwegian gipsies». Legally, the authorities had strived to destroy the gipsies and their peculiar traditions on several occasions. For example, mention could be made of the steady conflict in connection with the use of watchmen in the country. There was scarcely any village or town which didn`t have a watchman by its gate. Whenever a gang of gipsies approached, the hired watchman showed them off to the next district. Working closely together with the police sergeant, the main duty of the watchman was to prevent the influence of unwanted elements into their own rural district - thus the travellers were driven from place to place.

There were, however, exceptions. But as a principal rule, the relations between the settlers and the gipsies were both difficult and very problematic. In the year of 1921, for example, a motion was put before the County Council of Sør-Odal suggesting that all the gipsies in Norway should be shot. Soon followed, however, a new and more human epoch - during which the main idea was not to commit violence, but rather to integrate the travellers into society. From now on, as it said, one should aim at the suppression of the old gipsy culture - i.e. their various customs, traditions and peculiarities - in such a way that any foreign and distinctive, culture feature became undistingishable. And the result of this Act was not long in coming! More and more, it appeared that the travellers developed a sense of caution as to the announcement of their special origin.

To begin with, an Act was launched prohibiting the travellers to go by horse. Then followed another Act forbidding them to go by carriage. The official view was quite clear: To prevent the travellers from their usual and traditional way of living by forbidding their means of transport. This put an end to many Norwegian gipsy processions and forced the travellers - at the same time - to adapt themselves to their new living conditions as ordinary, Norwegian citizens.

If these regulations were of rather crucial significance, the statute concerning the children was hardly less important! In case a traveller didn`t want to or didn`t manage to abandon his old style of life, he would lose his children to the child care! And when the children first got into the hands of the authorities, everything could happen! Dreadful stories were in circulation telling about such phenomenons as for instance compulsory sterilization and general misuse - and the story-tellers were often crying vehemently. The element of compulsory sterilization was not particularly unknown in Norway - especially not before the last war. The post-war story of the Norwegian travellers is - simultaneously - the tragic story of a proud and colourful people whose special way of life was sought annihilated by the rulers.

If the life of the adults worsened, some of their children won an easier lot. That could be said about those who were allowed to stay with their parents. They often got their own houses, and in spite of the new prohibations of going by horse and carriage they could join their parents going by car and tent. Thus, the Norwegian travellers had to abandon their old life, and started to take after other, Norwegian citizens as to their special customs and manners. The gipsies also began dressing as their fellow countrymen. Some of the travellers even married with the settlers, and tried by all means to deny their own, cultural and biological inheritage.

Being of a rather religious nature, the travellers sought early to orientate themselves in a spiritual direction. On this background, it seemed rather a paradox that a religious organization should become one of their biggest problems.

The organization of «The Norwegian mission among the homeless» was aimed at controlling the activities of the travellers - according to the newly enacted laws. Owing to them, the children were taken from their parents and the children were - during their adolescence - as much afraid of the clergyman as they were afraid of the police.

The desire for travelling was deeply rooted in the Romanis. When they could not go by horse and carriage any longer, they started travelling by bicycle and car. And they had to go, because their customers - on whom the entire family was dependent - were scattered all over the country. They went about mending various things on people`s houses. As a remedy, they also constructed some sort of wagon where their tools were being kept. While the husbands was out travelling, however, their wifes were alone at home taking care of the children. So with many other gipsy wifes in the years after the war, during which period the travellers were not allowed to go in a body. The men travelled on their own, while their wives were left at home. The law seperated one from the other. Today the travellers are better off and are habited different places as ordinary citizens.

 

Visitor number:


FastCounter







// -->