OPPTAKTEN TIL 3. VERDENSKRIG


OPPTAKTEN TIL 3. VERDENSKRIG

Av Hans Bratterud.

Så sier Herren Gud: Når jeg samler israelittene fra de folkene de er spredt iblant, vil jeg åpenbare min herlighet blant dem for øynene på de andre folkene… De skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle grannefolkene som forakter dem. Da skal de sanne at jeg er Herren deres Gud. (Esek 28:25-26)

Denne artikkelen handler om opptakten til tredje verdenskrig. Vi skal begynne med å plassere denne krigen i den bibelske kronologien om endetidens begivenheter slik den er gitt av Jesus selv i hans undervisning om disse ting og i nøkkelavsnitt fra det gamle testamente, som for eksempel det ovenfor siterte. Dernest skal vi ta for oss spenningen mellom islam og resten av verden, spesielt Israel og deres allierte, slik den i de siste hundre år har gitt seg utslag i Midtøsten og på Balkan.

Videre skal vi studere den åndelige siden av islam-Israel konflikten ut fra beskrivelsen av de fire verdensrikene symbolisert i den store statuen i Daniel 2. Til slutt skal vi følge utviklingen av islamismen fra Yom Kippur krigen 1973, dens gjennombrudd i Iran i 1979, helt til kampen mot den russiske okkupasjonen av Afghanistan 1979-89. Det var i Afghanistan i denne perioden at Osama bin Laden startet sin karriere som en samlende figur innen den nå verdensomspennende islamistiske bevegelsen.[i]

Det hatet mot, og forakten for, Israel som skriftstedet ovenfor indikerer, er i dag mer fremtredende enn noen gang før og blir på det sterkeste fremskyndet av islamismens forkjempere verden over, spesielt i Midtøsten. Vi ser at dette legitimerer Guds handlemåte i 3. verdenskrig da Han holder dom over alle grannefolkene rundt Israel, som vi skal se nærmere på i de neste kapitlene.


1. Begivenhetenes kronologi.
Kildene til Jesu undervisning om de siste ting finner vi først og fremst i de tre første evangeliene, i Matteus 24-25, Markus 13, Lukas 17 og 21, foruten i Johannes Åpenbaring, som egentlig heter "Jesu Kristi Åpenbaring,? gitt til og nedskrevet av apostelen Johannes.[ii] I sistnevnte bok finner vi fra kapittel 4 til og med kapittel 22 den lengste sammenhengende kronologiske fremstilling av endetidens begivenheter i hele Bibelen.

Det har vært et ufravikelig prinsipp under skrivingen av denne boken å tolke hver eneste bok i Bibelen og hvert enkelt avsnitt i Bibelens bøker i overensstemmelse med tekstens egne premisser. Ut fra dette prinsipp er det nødvendig å tolke Åpenbaringsboken som hovedsaklig kronologisk ordnet, for det er slik bokens forfatter presenterer den.

For eksempel gis det et klart kronologisk utsagn allerede i det første kapitlet, der Jesus Messias befaler Johannes å skrive ned både det som nå er og det som heretter skal komme.[iii] Videre ser vi at kapitlene 4, 7, 8, 15, 18 og 19 starter med ordet "deretter", og vi har dessuten klare indikasjoner på en kronologisk rekkefølge av hendelser i uttrykk som "det første ve er nå over. Men det kommer enda to,"[iv] og "det annet ve er nå over. Men det tredje ve kommer snart."[v]

Konsekvensen av alt dette blir at for eksempel brytingen av de sju seglene i Åpenbaringsboken 6 er 7 ulike begivenheter som følger etter hverandre i tid, og som blir etterfulgt av 7 nye begivenheter, nemlig blåsingen av de 7 trompetene,[vi] som igjen blir fulgt av de endelige domskatastrofene som følger uttømmingen av de 7 vredeskålene.[vii]

Det er således ikke mulig å se på disse tre rekkene av begivenheter som samme hendelser gjenfortalt på en ny måte hver gang. Dette er en tolkning som kun er mulig dersom en presser bokens innhold slik at en kommer i strid med dens egne premisser. Når det 4. segl brytes, trolig i meget nær fremtid, er dermed perioden med relativt fredelige tilstander som vi nå opplever etter det tredje segl definitivt slutt, og verdenshistoriens hittil største blodbad vil da komme veltende inn over jorda.

Dette er den tredje verdenskrig, som vi finner omtalt i Åpenbaringsboken 6:7-8, og det er den første av de 3 siste krigene før Jesu gjenkomst. Den andre krigen før Jesus kommer igjen, som altså blir fjerde verdenskrig, finner vi i Åp 9:13-21. Den tredje og siste krigen før Jesu gjenkomst, som altså blir femte verdenskrig eller Harmageddonkrigen, står omtalt i Åp 19:11-21.

Når det gjelder tidspunktet for når tredje verdenskrig kommer, har vi et viktig kronologisk utsagn i skriftstedet ovenfor. Der sier Gud at dommen over Israels grannefolk skal skje når jeg samler israelittene fra de folkene de er spredt iblant. Samlingen av Israel startet i 1880-årene, hadde en sterk oppsving etter Israels opprettelse i 1948, og igjen i 1990-årene, og den pågår fortsatt.. Dermed kunne denne krigen komme når som helst, kanskje allerede i første tiår etter tusenårsskiftet.

Tredje verdenskrig vil i hovedsak være en religionskrig, der islamsk fundamentalisme kommer til å kjempe en desperat kamp for å vinne verdensherredømmet. Økonomiske spørsmål vedrørende verdens matvareproduksjon og kontrollen over oljen i Midtøsten vil også være viktige momenter. Israel og USA blir for de islamske krigerne de viktigste landene å bekjempe.

Som i Golfkrigen i 1991 og i krigen mot muslimsk terrorisme fra 2001, vil Amerika spille en ledende rolle innenfor en koalisjon med eller uten formell støtte fra FN som tar sikte på å trygge freden og stabiliteten i Midtøsten. Under Tredje verdenskrig vil denne koalisjonen for alvor bli tvunget til å ta kampen opp mot islamismen og dermed selve religionen islam.. Denne gang vil derimot ikke Israel bli tvunget til passivitet, men landet vil være en aktiv deltager i koalisjonen.

En allianse av radikale islamske stater sammen med bl.a. Kina, bygget ut fra den såkalte Trans-asiatiske akse, også kalt 'Ondskapens akse,' vil kjempe mot den vestlige koalisjonen i denne krigen. Målet for muslimene vil være å etablere et islamsk verdensherredømme. Kina har trolig sagt seg villig til å støtte dette, men kanskje vil Kina i likhet med Iran spille en noe tilbaketrukken rolle under tredje verdenskrig.

Det er viktig ikke å undervurdere religionens betydning i denne krigen, som blir et være eller ikke være for den radikale formen for islam. Sluttresultatet, slik vi forstår Bibelens profetier, vil være at islam blir totalt knust og at Israel, etter å ha vunnet store nye landområder, blir den ledende stormakten i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ganske mange profetier i Bibelen som forutsier at nettopp dette skal skje, og disse blir dermed oppfylt, noe vi skal komme nærmere inn på i de neste kapitlene.

Den neste krigen, som kommer etter tredje verdenskrig, blir altså fjerde verdenskrig, som kommer midt under den store trengsel. Dette vil igjen bli en kamp hvor religion, denne gang russisk ortodoks kristendom, blir en avgjørende inspirasjonskilde for å gripe etter verdensmakten og kontrollen over Midtøstens store oljeressurser.[viii] Fjerde verdenskrig vil imidlertid resultere i et enda større blodbad enn tredje verdenskrig.

Fjerde verdenskrig er trolig den samme krigen som er beskrevet både i Åpenbaringsboken 9:13 og de følgende vers, og i Esekiel 38 og 39, og som derfor også kalles 'Gog-krigen.' Den begynner med et russisk ledet overraskelsesangrep på Israel, men resulterer i at Israel enda en gang, etter en direkte og overveldende guddommelig intervensjon, vinner en knusende seier over en i utgangspunktet helt overlegen fiende, og Israel fremstår dermed som en stormakt, ikke bare i Midtøsten, men nå endog i global sammenheng.

Den aller siste krigen, også kalt Harmageddonkrigen, vil bli utkjempet i to etapper ved tiden for Jesu Messias' komme. Den første etappen, som finner sted rett før Jesu komme, resulterer i at endetidens store verdenskirke, som også er et stort handelsimperium, og som Bibelen kaller den store skjøge, blir totalt utslettet av endetidens kortlevde verdenshersker, antikrist, i allianse med lederne for hver av de 10 regionale unionene i endetidens globale 10-maktsforbund.[ix]

Den andre etappen av Harmageddonkrigen ender ifølge Bibelen med at Antikrist og hans hærer på israelsk jord blir totalt og endelig tilintetgjort av himmelens hærskarer ledet av Herren Jesus Messias personlig ved hans gjenkomst.[x] Slik ser altså de store verdensbegivenhetene ut i tiden frem til Jesu gjenkomst og etableringen av hans 1000-årige fredsrike på Jorda med Jerusalem som hovedstad.


2. Det urolige Balkan.
Vi skal nå se på noen av de tingene som allerede har funnet sted i nyere historie, som peker fremover mot en enorm global væpnet konfrontasjon av hittil ukjente dimensjoner. Vi skal da konsentrere vår oppmerksomhet om spesielt to geografiske områder, hvor spenningen mellom islam og resten av verden på en særskilt måte har kommet til uttrykk, nemlig Balkan og Midtøsten.

I løpet av de siste hundre årene har denne spenningen vært raskt tiltagende, og den har gitt seg utslag i utallige væpnede konfrontasjoner I stedet for at det nå skulle bli mindre konflikt, ser det i stedet ut til at en ytterligere opptrapping er i ferd med å finne sted som uvegerlig vil lede til en verdenskrig, slik Bibelen også klart forutsier.

Når det gjelder Balkan, så var det nettopp her at første verdenskrig startet, etter drapet på den østerriksk-ungarske tronarvingen Frans Ferdinand og hans kone Sophie i Sarajevo den 28. juni 1914.[xi] Vi skal nå se litt nærmere på de grunnleggende konfliktene som fantes på Balkan i tiden før første verdenskrig, og vi skal se på sammenhengen mellom Balkan-konflikten den gang og i dag.

Forholdene på Balkan i 1990-årene ligner nemlig på mange måter forholdene der for 100 år siden, det som altså ble foranledningen til første verdenskrig. Etter kommunismens fall er de grunnleggende konfliktene i området fra tiden før 1914 igjen blitt aktuelle. Det som er det spesielle med Balkan, er at her møtes de tre store religiøse åndsretningene som konkurrerer om verdensherredømmet, nemlig romersk-katolsk kristendom, gresk- eller russisk-ortodoks kristendom, og islam.

Det har vært svært urolig på Balkan etter kommunismens kollaps rundt 1990. Jugoslavia gikk da stort sett i oppløsning etter at først de romersk-katolske republikkene Slovenia og Kroatia begge erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Begge land ble da angrepet av den jugoslaviske hæren som var dominert av Serbia, altså med østlig ortodoks kristen orientering. I Slovenia varte krigen bare 10 dager mens i Kroatia varte den ut året 1991 og førte til mange tusen drepte og 250.000 flyktninger.[xii]

Den mest alvorlige konflikten i Kroatia-krigen av 1991 var i Krajinadistriktet hvor mye av befolkningen var ortodokse kristne og dermed mottok hjelp fra Serbia mot de romersk-katolske kroatene. Etter fredsforhandlinger ledet av FN og EU ble en våpenhvileavtale oppnådd og FN-styrker ble utplassert for å sikre freden i de to nye republikkene.

Det er interessant at det aller første landet som anerkjente de nye statene Kroatias og Slovenias selvstendighet var Tyskland som siden 3. oktober 1990 igjen var forenet etter å ha vært delt i to stater i 45 år. Den andre staten til å anerkjenne de nye romersk-katolske republikkene på Balkan var Vatikanstaten den 13. januar 1992. I løpet av de neste få dagene fulgte de øvrige av EUs medlemmer så vel som flere andre land med sine anerkjennelser av de to landenes selvstendighet.[xiii]

Urolighetene spredte seg imidlertid til Bosnia-Hercegovina, som i likhet med Makedonia hadde fulgt Slovenia og Kroatia i å bryte ut av den føderale republikken Jugoslavia. Det utviklet seg snart til en alvorlig borgerkrig. Befolkningen i Bosnia består av alle tre av de gruppene som kjemper om å vinne herredømme på Balkan, romersk-katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniere. De taler alle det samme serbokroatiske språket, så det er først og fremst religionen som skiller dem.[xiv]

Det ble gjort iherdige bestrebelser på å komme fram til en fredelig løsning, men på tross av utallige fredsavtaler som ble forhandlet frem, så rullet bare kampene videre. Både EU og FN ble engasjert for å hjelpe partene til å finne frem til fredlige løsninger. EU var representert ved briten Lord David Owen, mens FN til å begynne med var representert ved amerikaneren Cyrus Vance, som i april 1993 ble etterfulgt av den norske utenriksministeren Thorvald Stoltenberg.

Freden lot dog vente på seg. Så snart en våpenhvileavtale var inngått, ble den brutt, ofte bare etter noen timer. På tross av lidelsene på alle sidene i konflikten, så det ut som ingen av partene virkelig ønsket fred, men at de var innstilt på å trekke ut kampene så lenge som mulig, kanskje med tanke på å oppnå utenlandsk intervensjon. Her ulmer igjen flammene til en verdenskrig, den vi skal studere inngående i de neste kapitlene.


3. Midtøsten.
Når det gjelder Midtøsten ser vi egentlig der den nøyaktig samme konflikten som på Balkan. Men helt konkret gjelder det her spørsmålet om Israels rett til å eksistere midt i et område som i nesten 1400 år har vært dominert av Islam. Ekte muslimer, de som følger Koranens lære for religionens utbredelse ved jihad, ser på Israels eksistens som en stor ulykke. Fromme jøder på sin side, ser på Israels eksistens som oppfyllelsen av Bibelens løfter.

I dagens situasjon er det mange konkrete spørsmål som trekkes frem som konfliktstoff. Av disse kan nevnes spørsmålet om Jerusalems fremtidige status, jødiske nybyggeres rettigheter i Judea og Samaria, den såkalte "Vestbredden", og palestinernes ønske om en egen stat innen Israels territorium. Andre brennbare emner er forvaltningen av de sparsomme ferskvannsressursene og de rike oljeforekomstene i hele Midtøsten regionen.

Når det gjelder Jerusalem-spørsmålet, så er dette trolig det mest brennbare. Mange har foreslått at Jerusalem og områdene omkring selve byen blir satt under internasjonal administrasjon. Man mener at dette best ville sikre at de tre religionene jødedom, kristendom og islam, som alle mener seg å ha spesiell tilknytning til denne byen, ville kunne fortsette å eksistere her side om side som likeverdige.

Vatikanet har lenge ivret for dette, og allerede på slutten av britenes mandattid i det daværende Palestina, ble en slik ordning foreslått. Etter hvert har bl.a. PLO også gått inn for en slik "internasjonalisering" av Jerusalem. Mange jøder deler også dette synet, men det faktum at Jerusalem er staten Israels hovedstad, kompliserer saken noe. Israels offisielle syn er dessuten at Jerusalem skal være landets udelelige hovedstad "for evig."

Det arbeides her med bl.a. et kompromissforslag som går ut på at det gamle Jerusalem skal være under Vatikanets autoritet, men med både en islamsk og en jødisk borgermester. Resten av Jerusalem kunne da forbli Israels hovedstad. Det er dog ingenting som tyder på at dette vil føre til noen varig fred. En ting er i alle fall sikkert: Vi kan ut fra Bibelen se at alle verdens nasjoner, først gruppevis, og så samlet, vil forsøke å tvinge gjennom en "internasjonalisering " av Jerusalem.

I denne forbindelse er det meget interessant når Bibelen sier at Herren gjør Jerusalem til en "tumleskål" og en "løftestein for alle folkeslag." Den slår dessuten fast at "hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg selv opp."[xv] Og det er neppe tvil om at vi her er inne på det aller viktigste konfliktstoffet i forbindelse med opptakten til tredje verdenskrig.

For bedre å kunne forstå de åndelige og jordiske kreftene som her er i sving, skal vi nå se litt nærmere på visjonen om de fire verdensrikene eller de fire åndelige maktblokkene i verden, som blir beskrevet av profeten Daniel i hans andre kapittel.


4. De fire maktblokkene i Daniel 2.
Kong Nebukadnesar som levde ca. 630-562 fKr, var konge i det nybabylonske rike fra 605 fKr.[xvi] Bibelen sier at det var i det andre året han var konge, altså i 603 fKr at han så en stor og mektig statue i en drøm som gjorde et enormt inntrykk på ham. Han glemte imidlertid selve drømmen, men det veldige inntrykket satt igjen, og derfor satte kong Nebukadnesar i gang et stort apparat for å få landets vismenn til å fortelle ham drømmen og tyde den.[xvii]

Men det var ingen av vismennene i hele hans rike som både kunne fortelle drømmen og tyde den. Dermed besluttet kongen å drepe alle vismennene. Daniel, som var blitt bortført fra Jerusalem i 606 fKr, var nå en ung mann på kanskje knapt 20 år, og han var nettopp ferdig med en 3-årig utdannelse i babylonsk språk og kultur.[xviii]

Da Daniel hørte at alle de babylonske vismennene skulle drepes betød det at også han selv og hans venner ville bli drept. Han ba kongen om en frist, og han fikk sine tre jødiske kammerater Hananja, Misjael og Asarja til å være med å be om at Gud skulle 'vise barmhjertighet og åpenbare denne hemmelighet.' Da ble det hele åpenbart for Daniel i et syn om natten, og han kunne da fortelle det til kongen innen fristen var gått ut.[xix]

Den store fryktinngytende statuen var formet som et menneske hvor hodet var av gull. Dette, forklarte Daniel, representerte Nebukadnesar selv og det babylonske rike . Brystet og armene var av sølv, og det representerte det kommende medo-persiske rike. Magen og hoftene var av bronse, hvilket representerte det greske rike. Bena av jern og føttene dels av jern og dels av leire, representerte det romerske rike og dets arvtagere helt fram til endetidens Antikrist.[xx]

Denne statuen representerer altså ikke bare de gamle historiske rikene som her er nevnt, men også riker som eksisterer helt fram til Antikrists tid, rett før Jesu Messias&rsq komme. Avslutningen på visjonen av statuen indikerer også at de andre tre rikene vil være representert i verden samtidig som den siste etterfølgeren av Romerriket vil sitte ved makten, for Bibelen sier at Gud løsnet en stein som traff statuen i føttene, og så står det:

Da knustes på en gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden. (Dan 2:35)

Her ser vi klart at hele statuen i Daniel 2 er en visjon om endetiden, slik Daniel også sa til kongen: 'Det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter. Han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager.'[xxi] Vi ser at da statuen ble truffet av steinen, ble alle de fire delene tilintetgjort samtidig.

Dette betyr at de fire delene av statuen ikke bare representerte fire forskjellige epoker i historien da de fire ovennevnte rikene hadde sin maktperiode på jorda. De representerer også fire åndelige og jordiske maktblokker som ned gjennom hele historien har vært representert på jorda, helt fra da disse forskjellige rikene hadde sin spesielle tid i historien. Disse fire maktblokkene har senere i historien også bidratt til en viss maktbalanse på jorda.

Som nevnt var Nebukadnesar selv 'hodet av gull' i kong Nebukadnesars visjon av den store statuen i Daniel 2. Nebukadnesars babylonske rike var noe forskjellig fra de andre tre som ble sagt å være 'ringere' enn dette, som altså er den første av de fire maktblokkene som statuen representerer. I dag kan vi si at de vestlige demokratiene ledet av USA, utgjør denne maktblokken. Den er nå hovedsakelig dominert av protestantiske kristene som tradisjonelt har hatt en positiv holdning til Israel og det jødiske folk.

Israel må også helt klart regnes med til denne blokken. Den er annrledes enn de tre andre maktblokkene ved at den i historien har lagt mer vekt på å garantere sine innbyggere frihet enn det som har vært tilfelle i land dominert av islam, ortodok kristendom og romersk-katolsk kristendom. Dette gjelder for eksempel religionsfrihet, ytringsfrihet og like rettigheter for alle.

Islam i kan vår tid sies å representere det andre av de fire gamle historiske rikene, nemlig det medo-persiske, som var brystet og armene av sølv på statuen. De som nå er i ferd med å ta ledelsen innen den islamske fold ser ut til å være radikale islamske regimer i Midtøsten, Afrika og Asia, som under tredje verdenskrig, i allianse med bl.a. Kina, vil gjøre et samlet forsøk på å etablere et muslimsk verdensherredømme.

Det er interessant at i vår tid er den globale radikaliseringen av islam, støttet av de mange terroristnettverkene som opererer over hele verden, hovedsakelig ledet av Iran, det tidligere Persia. Dette viser en kontinuitet fra oldtidens maktsenter representert ved åndsmakten 'Perserrikets fyrste' i Danielsboken.[xxii]

Bibelen gir ikke noe navn på den åndefyrsten som står over Babylonerriket. Den opererer ikke med betegnelser som for eksempel 'Babylons fyrste' eller 'Den frie verdens fyrste,' slik vi kunne vente. Men derimot gjør Bibelen det klart at denne maktblokken støttes av Mikael, englefyrsten som spesielt beskytter Israel.[xxiii]

Den greske eller russiske ortodokse formen for kristendom representerer i vår tid det gamle greske rike, som utgjør magen og hoftene av bronse på statuen. Siden 1989 er denne maktblokken i verden representert ved Russland og SUS (Sambandet av uavhengige stater), det vil si det meste av det tidligere Sovjetunionen og store deler av Balkan, så som Serbia, Makedonia og deler av Bosnia.

Gjennom den ortodokse familie av kirker har den maktblokken som ledes av Russland etablert solide brohoder også i andre deler av verden, så som India og deler av Kina, og dessuten i Israel og andre steder i Midtøsten. Før PLO islamiserte? Libanon I 1976 var for eksempel majoriteten av befolkningen i det landet ortodokse kristne. Denne maktblokkens forsøk på å vinne verdensherredømmet, eller i det minste å gjenreise islams tidligere dominerende innflytelse i Mdtøsten, vil finne sted under fjerde verdenskrig.[xxiv]

Landet Hellas, som gav navnet til den gresk-ortodokse gren av kristnedommen, er imidlertid blitt medlem av EU og er dermed nå mer orientert i retning av den neste maktblokken, som er dominert av den romersk-katolske kirke. Denne kirken, som er en politisk og økonomisk makt i verden, representerer ånden i, og typen av verdslig mak, som vi finner i det gamle Romerriket. Dette er den nederste del av statuen i Daniel 2. Leggene av jern representerer oldtidens Romerrike, som hersket over enorme områder i Europa, Nord-Afrika og Asia.

Føttene dels av jern, dels av leire,?[xxv] er en videreføring av det gamle Romerriket, dels i form av den romersk-katolske kirke, og dels i de ulike verdslige rikene som har hatt politisk makt i de geografiske områdene hvor denne kirken er dominerende. Kombinasjonen av jern og leire har ned gjennom historien vært illustrert i den spesielle relasjonen, ofte med åpenbar strid, mellom den romersk-katolske kirke og de ulike statsmakter som har vært affiliert med den.[xxvi]

Her tenker vi blant annet på den tysk-romerske keiser Henrik IVs ydmykende marsj til Kanossa i 1077 eKr for å få pavens velsignelse, og den protestantiske rikskansleren Bismarcks 'kulturkampf' mot den romersk-katolske kirkes innflytelse i det nordtyske keiserrikets politikk i 1870-årene, en kamp som ble avblåst med seier for romerkirken. Dette ledet til hele dette keiserrikets fall under første verdenskrig.

Et halvt århundre etter Bismarck, i 1933, inngikk Hitler i et konkordat med den romersk-katolske kirke like etter at han ble rikskansler i Tyskland.[xxvii] I vår tid er den maktblokken i verden som er representert av føttene med 10 tær på statuen i Daniel 2, først og fremst representert av EU, sterkt støttet av Vatikanet som styrer den ikke ubetydelige globale makt og innflytelse som ligger hos den verdensvide romersk-katolske kirke.

EU vil bli en av 10 regionale unioner av lignende type, som til slutt vil sluke hele jorden, tråkke den ned og knuse den.?[xxviii] Dette vil skje trinnvis, og det siste trinnet er Antikrists kamp for å vinne verdensherredømmet under den store trengsel.[xxix]

Bibelens profetier nærer på ingen måte noen illusjoner om en varig fred på jorda før Messias kommer. Tvert om sier Bibelen klart at demoniske makter mer og mer vil tillates å dominere styresmaktene i de ulike land i verden etter som endetidens begivenheter utvikler seg.

Verden er nå inne i en periode hvor det foregår en intens maktkamp mellom de fire store åndelige, ideologiske og religiøse maktblokkene, som også er politiske og militære enheter. Disse står mot hverandre over alt i verden hvor det er viktige konfliktområder, så som på Balkan og i Midtøsten.

Vi kan si at målet for alle er verdensherredømmet.[xxx] Men mens tre av dem – islam, ortodoks og romersk-katolsk kristendom – tar sikte på å oppnå dette hovedsakelig ved erobring i krig ledet av jordiske hærer, om enn med direkte satanisk påvirkning og hjelp, er hovedtyngden av menneskene innen den første maktblokken innstilt på at verdensherredømmet skal tilfalle Jesus Messias og hans folk når han på overnaturlig vis beseirer all jordisk makt ved sitt komme.

Dermed har vi sett at i den perioden av fremtidig historie som vi nå studerer, er islam representert ved den åndsmakten som i Danielsboken ble kalt 'Perserrikets fyrste,'[xxxi] og som i statuen i Daniel 2 er illustrert ved 'brystet og armene av sølv.' Det er spenningen mellom denne maktblokken og resten av verden som snart vil eksplodere i tredje verdenskrig.

I neste kapittel skal vi nå se på hvordan muslimsk fundamentalisme i vår tid bevisst og målrettet arbeider for å fremme en slik konfrontasjon.


5. Muslimsk fundamentalisme.
Den spektakulære veksten av muslimsk fundamentalisme i vår tid ble dramatisk demonstrert for all verden ved terrorattakkene mot New York og Washington den 11. september 2001. Denne veksten er nært knyttet til drømmen om et islamsk verdensherredømme, og til hatet mot spesielt Israel og USA, og den vestlige verden generelt, hvor den protestantiske kristne religion står sterkt.

Denne drømmen og dette hatet har i nyere tid på en spesiell måte kommet til syne i de fem krigene muslimske naboland har ført mot Israel siden dette landets gjenopprettelse i 1948. I 1973 i Yom Kippur krigen som var et samordnet angrep på Israel av Egypt og Syria, ble en følelse av 'arabisk ære' gjenvunnet for muslimer over hele verden.

Selv om krigen endte med en israelsk militær seier, var de store israelske tapene i den første fase av krigen et sterkt løft for arabisk selvrespekt.[xxxii] Arabisk moral ble ytterligere sterkt løftet gjennom oljeblokaden iverksatt av de oljeproduserende statene på Den arabiske halvøy i 1973-74. Den resulterte i en enorm økonomisk vekst i disse landene og en hittil ukjent velstand for deres eliter.

Sterk vestlig innflytelse som fulgte gjennom filmer, turisttrafikk tio og fra vesten, internett og annen form for elektronisk kommunikasjon, er generelt blitt ansett som nedbrytende for islams sak. Men det er også klart at den storstilte finansieringen av åpne og hemmelige militære operasjoner som utføres av de ulike islamistiske gruppene som har sprunget opp, ikke kunne ha vært mulig uten den store velstanden som arabere nå nyter.

Så – i 1979 som ble et merkeår for islam – lyktes radikale, islamske fundamentalister under ledelse av Ayatollah Ruhollah Khomeini å styrte den herskende familien til Sjah Muhammad Riza Pahlavi, som på den tid hadde sæte på den eldgamle kongetronen i Persia, nå Iran. Sjahen og hans familie ble tvunget i eksil, og Khomeini returnerte den 1. februar 1979 fra sitt 14 år lange eksil, først i Irak og senere i Paris, Frankrike. Han etablerte da i løpet av bare et par måneder Den Islamske Republikken Iran med bred folkelig støtte.[xxxiii]

Fra da av har Iran vært en stor inspirasjonskilde for islamistiske aktivister i alle land. Etter hvert ble Teheran også mer og mer involvert i å sponse og finansiere islamistisk undergravningsvirksomhet over hele verden, spesielt i Midtøsten. En annen begivenhet som også fant sted i 1979 var utbruddet av et islamistisk opprør i Saudi Arabia den 20. november. Den store moske, som er bygd rundt Kabaen i Mekka, islams helligste plass, ble da okkupert av islamistiske revolusjonære.

En velorganisert gruppe på anslagsvis 1400 mann tok kontroll over moskeen under ledelse av Juhayman ibn-Muhammad, en tidligere kaptein i den saudiske nasjonalgarden (Den hvite garde), som nå proklamerte seg selv som en mahdi (messias). Han ble støttet i sitt opprør av veltrente mujahideen (jihad krigere) fra Egypt, Kuwait, Sudan, Irak og Yemen. Til og med en rekke elitesoldater fra Den hvite garde, inkludert flere senioroffiserer, var blant kuppmakerne.[xxxiv]

Snart etter okkupasjonen av moskeen holdt Juhayman en preken til de 6000 innestengte muslimene hvor han uttalte sin store sorg over korrupsjonen, sløseriet, og den utbredte pro-vestlige holdningen hos Saudifamilien, med det resultat at de fleste av de tilstedeværende ble med i opprøret og fikk tildelt våpen. Snart spredte uroen seg over hele Saudi Arabia hvor lokale moskeer og offentlige kontorer ble stormet, og flere bomber eksploderte i Mekka, Medina, Jeddah og Riyadh.[xxxv]

Ikke før franske antiterrorist eksperter med granater og kjemiske våpen ble kalt inn til å assistere de ubehjelpelige saudiske regjeringsstyrkene, ble Riyadh i stand til å ta kontroll over situasjonen. Den store moskeen i Mekka hadde da vært okkupert i to uker. Ekkoet fra de klagene som var blitt satt fram av Juhayman, fortsatte imidlertid å runge over hele Saudi Arabia. De ble hvisket frem i lukkede møter, og hans argumenter ble diskutert blant intellektuelle. De bidro helt klart til å vekke araberes bevissthet om den islamistiske sak.

Like etter uroen i Saudi Arabia ble hele den muslimske verden rystet i de siste dagene av 1979 av Sovjetsamveldets invasjon av Afghanistan. Året 1979 ble altså et meget bevegende år for islam – det begynte med islams største seier i nyere tid, Khomeinis revolusjon i Persia, som fra da av ble kalt Iran, og det endte med sovjetisk invasjon av et muslimsk land. Alle de ovenfor nevnte hendinger i året 1979 bidro til å vekke iveren for islamistenes sak.

Kort tid etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan sammenkalte Pakistans regjering under president Zia-ul-Haq til et krisemøte med 35 utenriksministre fra muslimske land i Islamabad den 27. januar 1980. Møtet fordømte på det sterkeste den sovjetiske aggresjonen og forlangte umiddelbar tilbaketrekning av alle sovjetiske styrker fra Afghanistan. Alle muslimske land ble oppfordret til ikke å ha noe å gjøre med den sovjetsponsede ?demokratiske republikken Afghanistan? (DRA).[xxxvi]

Ingen umiddelbare resultater ble oppnådd med hensyn til pan-islamsk samarbeid mot sovjetene, men Afghanistans mujahideen sendte ut et internasjonalt opprop om hjelp. Og det var klart at president Zia-ul-Haqs regjering i Pakistan så på den sovjetiske invasjonen av Afghanistan som en alvorlig trussel, ikke bare mot Pakistans egne interesser, med også mot hele den islamske sak generelt.

Så ressursene til ISI (Inter-Services Intelligence), den kraftige pakistanske spionorganisasjonen som hadde vunnet mye erfaring gjennom hemmelige aksjoner i India og Kashmir, ble nå mobilisert til å lære opp tusener av islamske jihad krigere fra hele den muslimske verden. Disse ble satt inn i kampene mot russiske og DRA styrker i Afghanistan.[xxxvii]

Osama bin Laden, en ung mann på 22 i 1979,[xxxviii] var en av de første araberne som dro til Afghanistan etter invasjonen. Jeg ble rasende og dro dit straks,? sa han til en journalist. Når han ser tilbake anser han den sovjetiske invasjonen av Afghanistan som et vendepunkt i sitt liv: En dag i Afghanistan var som tusenvis av dager med bønn i en vanlig moske.?

Den sørgelige tilstand hans muslimske brødre i det landet befant seg i, gjorde et dypt inntrykk på ham idet han så 'et middelaldersk samfunn beleiret av en tyvende århundres supermakt.' Han bestemte seg for å bli en jihad kriger fordi, som han sa: ?I vår religion er det en spesiell plass i det hinsidige for dem som deltar i jihad.?[xxxix]

Siden Pakistan bygde opp et støtteapparat for krigerne i Afghanistan, måtte bin Laden i likhet med de andre tilbringe mye tid i det landet. Først ble han sjokkert over det kaos og den mangel på arabisk eller islamsk enhet han fant i Pakistan. Etter å ha blitt en ivrig islamist i tenårene gav han seg selv nå helt og fullt til de organisasjonsmessige, politiske og økonomiske oppgavene som støttet opp om den pågående jihad i Afghanistan.

Dermed opprettet Osama bin Laden i 1980 Masadat Al-Ansar, som snart ble hovedbasen for arabiske mujahideen i Pakistan.[xl] Innen utgangen av 1980 hadde bin Ladens organisasjon avdelinger og rekrutteringskontorer i 50 land, inkludert USA, Egypt, Saudi Arabia, og også vesteuropeiske land. I begynnelsen betalte han endog selv for reiseutgiftene slik at jihad krigerne skulle komme seg til Pakistan og Afghanistan.

En av bin Ladens nære samarbeidspartnere i den første tiden i Pakistan og Afghanistan var Sjeik Azzam, en palestiner med en doktorgrad i islamsk lov fra al-Azhar universitetet i Kairo, Egypt. Han hadde startet Bait-ul-Ansar, i Peshawar, Pakistan, et av de aller første treningssentrene for de tusener av frivillige som strømmet inn i landet.[xli] Det var også i denne tiden bin Laden opprettet den senere så kjente al-Qaida stiftelsen, formelt en humanitær organisasjon, for å finansiere jihad krigerne.[xlii]

Da han så behovet for å gi alle rekruttene grunnleggende trening og akklimatisering før de ble satt inn i den harde virkeligheten med de regulære militærleirene i krigen i Afghanistan, etablerte Osama bin Laden sammen med Sjeik Azzam en organisasjon som ble kalt Masadat Al-Ansar. Dette ble som et hjem hjemmefra for alle islamske mujahideen fra hele verden som kom for å delta i krigen i Afghanistan.

Bin Laden sørget også for å importere bulldosere og annet tungt anleggsutstyr, opprinnelig fra sin families byggefirma i Saudi Arabia. Han utviklet snart sitt eget byggefirma, som midt under kraftige sovjetiske angrep lyktes å bygge veier, et helt system av tunneler med hospitaler, varelager, og befestede bosteder i fjellene i Afghanistan.[xliii]

De muslimske mujahideen i Afghanistan ble for en stor del støttet økonomisk fra USA og den vestlige verden. Etter 10 års stadige kamper valgte Sovjetunionen endelig å trekke sine tropper tilbake fra Afghanistan i 1989 da kommunismen var i ferd med å miste grepet i Russland og dets satellittstater. Dette ble oppfattet som et kraftig gjennombrudd for de islamistiske mujahideen som kjempet i Afghanistan.

Den islamske republikken Iran hadde da fått konsolidert sin makt og en våpenhvileavtale med Irak var blitt signert i 1988 etter 8 års kamp mellom disse verdens to ledende Shia muslimske land. En fredsavtale mellom de to land ble signert i 1990, like før Irak invaderte Kuwait. Den etterfølgende Golfkrigen i 1991 bidro også sterkt til ytterligere å fremme radikale holdninger innen hele den muslimske verden, ikke minst fordi Saudi Arabia inviterte amerikanske tropper til å bli i landet etter krigen.

Hatet mot Israel og hele den vestlige verden hvor den kristne religion står sterkt, fortsatte bare å vokse i den muslimske verden, sterkt oppmuntret av islamismens forkjempere, og dette er selvsagt nært knyttet sammen med drømmen om et islamsk verdensherredømme.

Den kommende konfrontasjonen mellom islam og resten av verden ser nå ut til å være uunngåelig. Tredje verdenskrig vil avgjøre om hvorvidt det blir et islamsk verdensherredømme eller om Gud da skal holde dom over alle grannefolkene som hater og forakter Israel.




[i] Islamisme, islamistisk: Betegner en radikal, fundamentalistisk form for islam som legger vinn på Koranens ord om religionens utbredelse ved jihad – erobring i krig. En islamist er en tilhenger av denne form av islam.
[ii] Jfr Verdens Gjenfødelse (VGF) bind 1, kap 12: ?Jesu undervisning om endetiden.?
[iii] Åp 1:19.
[iv] Åp 9:12.
[v] Åp 11:14.
[vi] Åp 8:7-11:15.
[vii] Åp 16:1-21.
[viii] Esek 38 og 39; Åp 9:13-21; jfr bind 4, kap 8 og 9.
[ix] Åpenbaringsboken 17 og 18; jfr kap 2 i dette bind, og bind 5, kap 12.
[x] Åp 19:11-21; jfr VGF bind 6, kap 9 og 10.
[xi] Cappelens Verdenshistorie (CVH) 16 s 60.
[xii] Store Norske Leksikon, (SNL) 9, ?Kroatia,? s 184; SNL 13, ?Slovenia,? s 381.
[xiii] Det Hendte, (DH) 90 s 246; DH 92 s 5.
[xiv] Jfr VGF bind 2, kap 7.
[xv] Sak 12:2-3.
[xvi] Jfr SNL 11, s 41.
[xvii] Dan 2:1ff.
[xviii] Dan 1:1, 5b, 6.
[xix] Dan 2:17-18ff.
[xx] Dan 2:32-33, 37-42; jfr bind 1, kap 9:11: ?Daniel (606-534 fKr).?
[xxi] Dan 2:28.
[xxii] Dan 10:13, 19.
[xxiii] Dan 10:13b, 20b.
[xxiv] Jfr Verdens Gjenfødelse, bind 4, kap 8 og 9 om den fjerde verdenskrig.
[xxv] Dan 2:33.
[xxvi] Jfr Verdens Gjenfødelse, bind 1, kap 9:11 om profeten Daniel.
[xxvii] CVH 17, s 156, 158. Et Concordat er en samarbeidsavtale mellom Vatikanet og en annen stat. Tittelen rikskansler? er den tyske ekvivalenten for statsminister.
[xxviii] Dan 7:23.
[xxix] Jfr kapitlene 3 og 4 av VGF bind 5.
[xxx] Se bl.a. kap. 12:2 i VGF, bind 2 om det urolige Balkan.
[xxxi] Dan 10:13, 19.
[xxxii] Bin Laden, s 3; jfr VGF bind 2, kap 10.
[xxxiii] Microsoft Encarta Encyclopedia Standard 2001, Iran, VII. History, I The Islamic Revolution.?
[xxxiv] Bin Laden, s 6.
[xxxv] Bin Laden, s 7.
[xxxvi] Bin Laden, s 8.
[xxxvii] Bin Laden, s 15 ff.
[xxxviii] Op cit, s 2
[xxxix] Op cit, s 10.
[xl] Bin Laden, s 10 ff.
[xli] Bin Laden, s 11-12.
[xlii] Bin Laden, s 44.
[xliii] Bin Laden, s 12.
Joomla templates by a4joomla